Han med klokken
Bloo er først til å vinke, først til å melde seg og av og til først til å skyve feil kloss med enorm selvtillit.
Bloos tekstboble: Ett lite dytt. Så ser vi hva som skjer.
Før neste trekk
Hver morgen, når landsbyportene klikker seg våkne, står Bloo allerede på den lyseste ruten på veien og sjekker armbåndsuret. Han kaller det en startstrek. Peach kaller det et helt unødvendig sted å snuble. Sprout kaller det spennende. Bloo kaller det tirsdag.
Blid, modig, alltid klar for en high five. Bloo er ikke der for å løse brettet for deg, bare for å gjøre rommet vennligere mens du finner veien gjennom.
Bloo mener at en god dag starter med et vink og et brett som ser bare litt umulig ut. Han liker det første trekket best, fordi det gjør en ramme full av klosser om til ett lite spørsmål.
Åpningsritualet hans: vink først, se etterpå, feir tidlig.
En ettermiddag nekter en kloss å rikke seg. Bloo prøver et heroisk trekk, et dramatisk trekk og et trekk han beskriver som avansert. Klossen sier nei til alle tre. Ingen ler. Den gratis angringen setter brettet tilbake, og vennene hans gir ham ganske enkelt plass til et nytt forsøk.
Å stå fast er ikke slutten. Det er bare midten.
Bloo oppdager at mot smitter. Når han heier på Peachs forsiktige plan og Sprouts rare lille eksperiment, føles hele landsbyen større. Det neste klarte brettet tilhører alle som ga plass til det, og han snurrer rundt for dem alle.
Hans beste trekk er det som etterlater litt selvtillit.
